«Sukkerarter» er villedende kostinformasjon

Av Kirsti

Hensikten med å oppgi innhold av næringsstoffer er å gi et sant og nyttig bilde av hva matvarer består av, slik at vi kan treffe gode kostholdsvalg. For meg er det uforståelig hvordan deklarasjon av sukkerarter kan bidra til annet enn forvirring.  

Nyttig å vite hvor mye sukker som er tilsatt

Anbefalingen fra myndighetene om å begrense inntaket av rent sukker er klokkeklar. Sukkeret som tilsettes saft, is, yoghurt og annen mat gir ingenting annet enn søt smak og ekstra kalorier. Sann informasjon om hvor mye sukker som er tilsatt kan derfor være en nyttig hjelp for å finne frem til de sunneste valgene. En enkel mengde-angivelse i ingredienslisten er én mulig måte å gjøre det på.  Ingredienser: Lettmelk, 7% blåbær, 6% sukker….og så videre.

Sukkerarter og sukker er ikke det samme

Når Helsedirektoratet råder oss til å unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags er det tilsatt sukker de snakker om. «Sukkerarter», slik  de noen ganger oppgis i næringsdeklarasjonen, omfatter også sukker som finnes naturlig i melk, epler, jordbær og erter. Deklarert mengde sukkerarter kan ikke erstatte sann og god informasjon om det sukkeret vi faktisk blir rådet til å spise mindre av.

Kunstig skille mellom karbohydrater og sukkerarter

Sammen med energi, protein og fett blir karbohydrater alltid oppgitt  i næringsdeklarasjonen. «Karbohydrater»  inkluderer alle sukkerartene. Det er neppe grunn til at melkesukkeret i melk, eller fruktsukkeret i epler, skal behandles annerledes i merking enn stivelsen i loff og pasta. Stivelse brytes kjapt og effektivt ned i tarmen og tas opp i blodet raskt som bare dét. Enda raskere enn melkesukker, faktisk.  Så hvorfor gi inntrykk av at sukkerarter er noe annet enn andre karbohydrater?

Med nye EU-regler for matinformasjon blir det trolig påbud om å deklarere innhold av sukkerarter. Så vidt jeg vet har ingen sjekket hvordan opplysningene i næringsdeklarasjonen blir forstått, og hvordan de til syvende og sist får betydning for hvilke matvarer som havner i handlekurven. Spør du meg er «sukkerartene» mer villedende enn veiledende kostinformasjon.

Hvor i all verden er ernæringskompetansen når EU-paragrafene blir utformet? Og forbrukerundersøkelsene?