Posts tagged ‘Merking’

Nå er det «glutenfritt» og «svært lavt gluteninnhold» som gjelder

Av Gyrd

Nå er det nye regelverket for merking av produkter som er egnet til personer med glutenintoleranse trådt i kraft på ordentlig. Overgangsperioden er over og produkter som skal merkes med informasjon om gluteninnholdet skal nå enten merkes «glutenfritt» eller «svært lavt gluteninnhold».

Hva er forskjellig fra tidligere

I Norge har vi ikke hatt noe spesifikt regelverk for merking av glutenfrie produkter, kun retningslinjer. Hovedregelen var at «glutenfritt» bare kunne brukes i tilfeller hvor innholdet av gluten var redusert, erstattet eller fjernet. Produkter som var naturlig fri for gluten (hvor man f.eks. erstattet hvete med ris for å gjøre produktet egnet til glutenintolerante) kunne merkes «naturlig fri for gluten». Dette har i praksis betydd at man bare kunne merke «spesialprodukter» som var laget til personer med cøliaki med betegnelsen «glutenfritt» eller «naturlig fri for gluten».

Nå er det åpnet for at også andre produkter enn spesialproduktene kan merkes «glutenfritt», men under forutsetning av at det er relevant og ikke villedende.

«Naturlig fri for gluten» kan ikke lenger benyttes, mens «svært lavt gluteninnhold» er en ny betegnelse. I tillegg er grenseverdiene for de ulike typene merking annerledes enn tidligere.

Merkingen må være relevant og ikke villedende

«Glutenfri» kan benyttes på produkter som er gjort glutenfrie, eller som ikke inneholder ingredienser med gluten (vanlige næringsmidler). Med «gjort glutenfrie» mener jeg at gluten er fjernet, eller redusert fra en matvare som opprinnelig inneholdt gluten. Et eksempel på dette er glutenfritt hvetemel.

For at vanlige næringsmidler skal kunne merkes «glutenfritt» må det være relevant og ikke villedende. Dette betyr for eksempel at epler ikke kan merkes «glutenfritt». Det ville være villedende å merke en eplesort med «glutenfritt» fordi man ikke vil forvente å finne gluten i epler. For en brun saus derimot, kan det være relevant å merke «glutenfritt» dersom denne ikke inneholder gluten fordi brun saus ofte er laget av hvetemel.

Produkter som er gjort glutenfrie kan merkes «svært lavt gluteninnhold» dersom innholdet av gluten ikke overstiger 100 mg  gluten/100 g vare (ppm). Er gluteninnholdet mindre enn 20 ppm i disse produktene kan også disse merkes «glutenfrie». Grenseverdien for innhold av gluten i vanlige næringsmidler som skal merkes «glutenfritt» er også 20 ppm.

Vil du vite mer om de nye merkereglene kan du ta en titt på Mattilsynet sin nettside. Der finner du også link til den aktuelle forskriften. Mer forbrukerrettet informasjon om temaet finner du på Matportalen og på Cøliakiforbundet sine nettsider.

Hva er gluten

Gluten er en bestanddel (et protein) som finnes i hvete, rug og bygg. Havre inneholder ikke gluten, men produksjonsmetodene vi har gjør at havren ofte er forurenset med hvete. For å være sikker på å få glutenfri havre må du derfor kjøpe den som er spesielt produsert med tanke på dette.

Gluten har blant annet gode teknologiske egenskaper som er fordelaktige ved baking. Det finnes etter hvert mange oppskrifter og tips til baking uten hvetemel. Noen eksempler finner du her.

Hvorfor regelverk på dette området

For de fleste er ikke gluten farlig, og det er ikke noe man bryr seg om at maten inneholder gluten. Det er imidlertid en del mennesker som er allergiske for hvete eller som har utviklet, cøliaki.

De som er allergiske må i de fleste tilfeller unngå hvete helt, mens noen cøliakere kan tåle små mengder gluten uten å få akutte symptomer, selv om de i prinsippet bør leve helt glutenfritt. Regelverket for merking av glutenfrie produkter er laget for de som har cøliaki skal få den informasjonen de trenger om produktene til å kunne foreta trygge matvarevalg.

februar 6, 2012 at 10:40 pm 10 kommentarer

Sunnhetsmerking – mest for de sunne?

Av Kirsti

Hva slags informasjon som oppgis på matvarene har liten betydning for hvilke av dem vi putter i handle-kurven. Det tyder en nylig publisert doktoravhandling fra Institutt for markedsføring ved Aarhus Universitet på. 

Bruker lite tid på næringsdeklarasjonen

Gjennom å følge øyebevegelsene til over 2000 personer har Jacob Orquin vist at de færreste legger næringsdeklarasjonen (listen over hvilke næringsstoffer matvaren inneholder) til grunn ved innkjøp. De få av oss som faktisk kaster et blikk på deklarasjonen bruker så kort tid at informasjonen umulig kan trenge gjennom til bevisstheten, og langt mindre bli lagt til grunn for valget.

Velger ut fra forhåndskunnskap

I følge Orquin er to tommerfingerregler avgjørende for hvor sunn vi oppfatter en matvare: Kjennskapen vi har til produktet fra tidligere, og oppfattelsen av matvarekategorien produktet tilhører.

Dersom ‘pizza’ i hodet vårt er plassert i kategorien  for usunn mat skal det med andre ord mye til for at vi skal tenke på pizza som et sunt middagsalternativ. Hva ‘pizza’ er i hodet vårt veier tilsynelatende langt tyngre enn opplysninger fra produsenten om hvor grov bunnen er, hvor mye grønnsaker som ligger på toppen, og hvor lite salt det er i sausen.

De sunne velger sunnere

Heldigvis er ikke merkingen helt bortkastet. Noen har i allefall glede av den. I følge Orquin er sosiale faktorer som kjønn, BMI (kroppsmasse-indeks) og grunnleggende motivasjon for å velge sunt avgjørende.

Det er fort gjort å trekke slutningen at det er sunne og slanke kvinner som drar nytte av merkingen som kan vise vei til de sunnere valgene. De som som trenger informasjonen mest ser ikke etter den, og de ser den derfor heller ikke. Er det flere som ser en parallell til nøkkelhull-ordningen her? Utfordringen er altså ikke bare å fremstille og å merke flere sunnere matvarer, men også å få de som trenger det aller mest til å se og velge dem.

oktober 26, 2011 at 10:58 am Legg igjen en kommentar

«Sukkerarter» er villedende kostinformasjon

Av Kirsti

Hensikten med å oppgi innhold av næringsstoffer er å gi et sant og nyttig bilde av hva matvarer består av, slik at vi kan treffe gode kostholdsvalg. For meg er det uforståelig hvordan deklarasjon av sukkerarter kan bidra til annet enn forvirring.  

Nyttig å vite hvor mye sukker som er tilsatt

Anbefalingen fra myndighetene om å begrense inntaket av rent sukker er klokkeklar. Sukkeret som tilsettes saft, is, yoghurt og annen mat gir ingenting annet enn søt smak og ekstra kalorier. Sann informasjon om hvor mye sukker som er tilsatt kan derfor være en nyttig hjelp for å finne frem til de sunneste valgene. En enkel mengde-angivelse i ingredienslisten er én mulig måte å gjøre det på.  Ingredienser: Lettmelk, 7% blåbær, 6% sukker….og så videre.

Sukkerarter og sukker er ikke det samme

Når Helsedirektoratet råder oss til å unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags er det tilsatt sukker de snakker om. «Sukkerarter», slik  de noen ganger oppgis i næringsdeklarasjonen, omfatter også sukker som finnes naturlig i melk, epler, jordbær og erter. Deklarert mengde sukkerarter kan ikke erstatte sann og god informasjon om det sukkeret vi faktisk blir rådet til å spise mindre av.

Kunstig skille mellom karbohydrater og sukkerarter

Sammen med energi, protein og fett blir karbohydrater alltid oppgitt  i næringsdeklarasjonen. «Karbohydrater»  inkluderer alle sukkerartene. Det er neppe grunn til at melkesukkeret i melk, eller fruktsukkeret i epler, skal behandles annerledes i merking enn stivelsen i loff og pasta. Stivelse brytes kjapt og effektivt ned i tarmen og tas opp i blodet raskt som bare dét. Enda raskere enn melkesukker, faktisk.  Så hvorfor gi inntrykk av at sukkerarter er noe annet enn andre karbohydrater?

Med nye EU-regler for matinformasjon blir det trolig påbud om å deklarere innhold av sukkerarter. Så vidt jeg vet har ingen sjekket hvordan opplysningene i næringsdeklarasjonen blir forstått, og hvordan de til syvende og sist får betydning for hvilke matvarer som havner i handlekurven. Spør du meg er «sukkerartene» mer villedende enn veiledende kostinformasjon.

Hvor i all verden er ernæringskompetansen når EU-paragrafene blir utformet? Og forbrukerundersøkelsene?

mars 11, 2011 at 1:38 pm 7 kommentarer

Kan du spise deg til et langt og friskt liv?

Av Christine

Dette handlet det forrige avsnittet av Lyst og Last om (TV2 -program 6). World Health Organisation mener at dersom man spiser sunt, er fysisk aktiv og unngår røyking kan man redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer samt diabetes type 2 med 80 %. Videre hadde 50 % av alle krefttilfeller vært eliminert. Forskere frykter at dersom den negative vektutviklingen vi har sett det siste tiåret forsetter vil vi få mer sykdom og kortere levetid. Japanere er kjent for å ha en høy levealder. Så hva er det de gjør rett?

På øygruppen Okinawa i Japan finner vi den høyeste andelen av hundreåringer der menn lever i snitt til de blir 81 år gamle og kvinner til de blir 86. Sammenlignet med Norge er levealderen for kvinner 83,1 år og 78,6 år for menn (2009). Mest av alt synes jeg det er imponerende at 80 % av de over hundre er ikke innlagte på sykehus eller sykehjem, men fortsatt klarer seg hjemme på egenhånd. Overvekt, hjerte- og karsykdommer og kreft finnes knapt. Kaloriinntaket er 30-40 % lavere enn vesten og kosten består i stor del av frukt, grønnsaker og fet fisk. I tilegg spiser de seg aldri stappmette, noe jeg tror vi nordmenn har dårlig forståelse for.  Mye søvn og mosjon i form av avspenningsøvelser inngår også i deres hverdag. Det ble tydelig at kostholdet var kilden til høy levealder etter at amerikanske hamburgerkjeder hadde etablert seg på øygruppen. På rekordtid så man at flere ble overvektige og fikk kostholdsrelaterte sykdommer.

Den viktigste årsaken til for tidlig død i Norge i dag er hjerte- og karsykdommer. Vi vet at mettet fett bidrar til å øke kolesterolnivået i kroppen som i sin tur kan øke risikoen for hjerte- og karsykdommer. Rune Blomhoff, professor i ernæring opplyser om palmeoljens ugunstige helseeffekter og råder oss å styre unna denne type olje ettersom den har en høy andel mettet fett. Rapsolje og olivenolje er mye bedre alternativer ettersom de inneholder mindre mettet fett og heller mer enumettet og flerumettet fett. Dessverre finnes palmeolje i mange produkter og skjuler seg ofte som ”vegetabilsk fett” eller ”vegetabilsk olje” på matvaredeklarasjonen. Med tiden håper jeg det settes krav til bedre merking slik at man vet hva maten inneholder og kan bestemme hva man vil putte i kroppen sin. Rune Blomhoff påpeker at vi også bør være obs på industribearbeidet mat ettersom det ofte tilsettes for mye salt, sukker og mettet fett. Mer enn 70 % av saltet kommer fra denne typen mat og vi vet at salt øker risikoen for høyt blodtrykk som igjen øker risikoen for andre sykdommer. Så les varedeklarasjonen og velg de beste alternativene med minst mulig tilsatt salt og sukker.

Kanskje målet ikke er å bli 100, men hadde det ikke vært fint å bli gammel og ha helsa i behold?

desember 21, 2010 at 10:26 am Legg igjen en kommentar

Historien bak teksten på melkekartongen

Av Marianne

Jeg har sakset en kommentar fra bloggen til Anne Viken – og fikk lyst til å svare. Her er kommentaren:

Ingvar skriver: «Eg lurer på denne helsereklamen som Tine driv på mjølkekartongane. Før var det å drikka kalsium for å få sterkt skjelett, no går det ein kampanje for å drikka protein for å få store musklar. Eg lurer på: Finst det noko som helst fagleg dekning for desse påstandane, og er det i det heile lovleg å slengja rundt seg med helsepåstandar om ei matvare på denne måten?»

Vi som jobber med ernæring i TINE blir ofte utfordret av markedsførerne på hva vi kan si og ikke si. En merkevaresjef vil gjerne ha frem alt som er positivt med sitt merke, og vet at den norske forbrukeren er opptatt av sunnhet. Hvis man kan påstå at en matvare har en positiv effekt på helsen (via en helsepåstand), er det ofte en stor fordel for et produkt. Vi blir derfor stadig utfordret til å finne frem til hva det kan være mulig å si i om et produkt, og vi må prøve å komme frem til formuleringer som er forståelige og motiverende for forbrukerne. Til sist må vi sikre at tekstforfatterne i reklamebyråene ikke forenkler og vrir på budskapene før de går i trykken. Målet er jo selvfølgelig å få salgskurven til å peke oppover, eller i hvert fall ikke nedover som den har gjort for melk de senere årene.  

De fleste har fått med seg at melkeprodukter er nordmenns viktigste kilde til kalsium, og at kalsium  er viktig for å ha et sterkt skjelett. Men dette har nok vært et litt ensidig budskap som kanskje bare motiverer en mindre del av befolkningen. I fokusgrupper hører vi at folk flest mener at «Joda, melk er sunt, men det er kanskje ikke så viktig for meg?» Kunnskapen om at melk er en viktig basimatvare i norsk kosthold har gått litt tapt rett og slett.

Så da gjelder det å se hva melken har for andre gode egenskaper som vi har lov til å snakke om og som er relevante for nordmenn i 2010. Akkurat nå er proteiner i vinden. Både de som vil bygge større muskler, og de som vil regulere vekten er opptatt av å ha et kosthold rikt på proteiner. Og de fleste trenger jo ikke tilskudd for å få til det. Melk er naturlig rik på proteiner, og for å kunne si det, må minst 20 prosent av energien i melk komme fra protein i følge regelverket om ernærings- og helsepåstander. 40% av energien i skummet melk kommer fra proteiner. Fisk, kjøtt og egg er andre gode proteinkilder i kosten som kan sikre at selv de største kroppsbyggerne kan få dekket sitt behov gjennom et bra kosthold.

Til Ingvar: Neida, vi slenger ikke runt oss med helsepåstander. Som regel er det ernæringsavdelingen som skriver utkastet til tekstene. Melk inneholder mange næringsstoffer som vi kan snakke om betydningen av. Melken er (i følge EU-regelverket) en god kilde til protein, kalsium, jod, fosfor, B12 og B2. Så lenge det vi skriver er godt dokumentert og vi ikke villeder, har vi mulighet til å skrive det. Etterhvert skal alle påstander være godkjent i EU, men de har ikke kommet gjennom vurderingen av hele bunken med søknader om helsepåstander ennå. De har imidlerid vurdert påstander for både protein, kalsium og jod blant annet.

november 10, 2010 at 11:18 am 4 kommentarer

Vil vite hvor mye sukker som er tilsatt

Av Kirsti

Myndighetene gir råd om hvordan vi bør spise for å holde oss friske og leve lenge i landet. Ett av rådene er å kutte ned på inntaket av sukker, særlig i form av brus og godterier.

For matvarer som ikke inneholder andre karbohydrater enn de som er tilsatt for å gi søt og god smak gir næringsdeklarasjonen en god pekepinn på hvor mye sukker produsenten har hatt i.  10 gram karbohydrat per 100 gram brus betyr stort sett at én desiliter brus er tilsatt 10 gram sukker (eller 5 sukkerbiter om du vil).  

I de færreste tilfeller er sammenhengen mellom karbohydrater i næringsdeklarasjonen og sukkeret vi ønsker å begrense inntaket av like enkel. "Karbohydrater" omfatter både sukkeret som blir tilsatt for å gi søt smak, og de karbohydratene som finnes naturlig i næringsrike matvarer som melk, frukt og korn.  I noen tilfeller er ‘sukkerarter’ spesifisert i deklarasjonen i tillegg til karbohydratene, men heller ikke denne informasjonen viser hvor mye sukker som er tilsatt og hvor mye som følger med råvarene. Et glass melk inneholder nesten åtte gram melkesukker, og et eple opp mot 15 gram fruktsukker. Inntak av frukt- og melkesukker, i den form og mengde de forekommer naturlig i matvarene, er ikke forbundet med helsefare. Det er heller ingen kostråd, hverken i Norge eller ellers i verden, som går ut på å begrense inntaket av sukkerarter som sådan.  Når næringsdeklarasjonen på matvarer ikke skiller tilsatte sukkerarter fra de som følger naturlig med næringsrike matvarer gir den rett og slett ikke den informasjonen vi trenger for å kunne velge matvarer i tråd med kostanbefalingene.  

I en stor undersøkelse som Synnovate har gjennomført for TINE går det frem at de fleste forbrukere oppfatter sukkeret som tilsettes for å gjøre  maten søt (tilsatt sukker), som mer uheldig enn de sukkerartene som finnes naturlig i frukt, bær (fruktsukker) og melk (melkesukker). Kunnskapen er altså helt i tråd med Ernæringsmyndighetenes anbefaling om å begrense inntaket av tilsatt sukker.

Vet du hvor mye sukker som er tilsatt i maten du kjøper?

Dagens regelverk for merking legger ikke opp til at det skal gis informasjon om hvor mye sukker som er tilsatt i matvarene. Det burde det gjøre!

april 14, 2010 at 8:27 am 3 kommentarer

Ikke kast «gammel» mat

Av Kirsti

Hvert år lar den norske kjernefamilien 200 kilo fullt spisbar mat gå i rett i søpla, og sender dermed Norge opp i verdenstoppen på kaste-mat-statistikken(Forbrukerinspektørene på nrk 2 des 2009). Det er ikke en rekord å være stolt av. Vi kjøper inn for mye, lager for store porsjoner, og vi glemmer å bruke pastarestene i lunsj-salaten dagen etter. I tillegg kaster vi alt som har "gått ut på dato", -ofte helt uten grunn.

Dato-merkingen på matvarer er alltid fulgt av en opplysning om produktet er "best før", eller om det har en "siste forbruksdag" (Merkeforskriften). Lær deg forskjellen på disse to begrepene, og du kan spare miljøet for tonnevis med matavfall (og lommeboken for atskillig med kroner).

"Siste forbruksdag" betyr at produsenten garanterer at det er trygt å spise matvaren til og med, men ikke etter,  stemplingsdatoen. Slik merking skal kun brukes dersom det er fare for utvikling av sykdomsfremkallende bakterier eller andre uhumskheter, som i rått kjøtt og kylling, kjøttfarse, innmat eller rå pølse. Som hovedregel skal du ikke spise mat etter "siste forbruksdag". Står det  "siste forbruksdag 17.01.10" på leverposteien som hadde gjemt seg bak agurken innerst i kjøleskapet er det bare to ting å gjøre. 1) La posteien gå i søpla. 2) Planlegg innkjøpene bedre neste gang.

"Best før" betyr ikke "dårlig etter".

Nesten all mat er både god og helsemessig trygg lenge etter stemplingsdatoen. Dersom produktet er merket "Best før" er dette å forstå som en garanti for at matvaren har de kvalitetene og egenskapene du forventer, inntil den aktuelle stemplingsdatoen. Det innebærer foreksempel at kaffen har den aromaen du har betalt for, at innholdet av tiamin i kornblandingen er like høyt som det som er deklarert på pakken (enkelte vitaminer taper seg noe over tid), eller at den umodnede osten ikke smaker som vellagret (vellagret ost er jo noe annet, -som en del av oss gjerne betaler ekstra for…).  Du blir ikke syk hverken av å bruke kardemommen som ble kjøpt inn til julekakene i forfjor, eller av å drikke teen og kaffen som har overvintret på hytta. Det kan dog hende at de smaker litt mindre enn da de var nyinnkjøpt.

På tide å rydde i kjøleskapet? Se, lukt og smak før du kaster mat som er merket "best før"!

NB! Noen ganger må du kikke et annet sted på emballasjen for å finne ut om det er et "best før" eller et "siste holdbarhetsdag"-produkt. Dette skyldes at stemplingsdatoen endrer seg fra produksjon til produksjon og derfor trykkes på underveis, mens opplysningen om holdbarhet ("best før" eller "siste forbruksdag") er en fast del av emballasjen som er laget i forkant.

Altså:

  • Planlegg handleturen
  • Ikke kast "best-før"-merket mat uten å sjekke om den fortsatt holder mål. Se, lukt og smak!
  • Bli flinkere til å bruke rester (Sjekk ut denne boken  fra Grønn hverdag om hvordan du kan re-designe restematen!)
  • Kast mat som er eldre enn siste forbruksdag

 

 

januar 20, 2010 at 2:12 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg


Feeds

Finn tidligere innlegg

Aktuelt fra Twitter

Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 134 andre følgere

bloglovin
Blogglisten
Bloggurat