Vil ha tilbake jernet i brunosten!

Av Kirsti

Tilsetning av ekstra vitaminer og mineraler til mat kan bidra til sikre inntaket av næringsstoffer folk får for lite av gjennom kosten. Dagens praksis for å tillate berikning sikrer at ingen får for mye, men gir lite rom for å lage matvarer tilsatt de næringsstoffene vi faktisk trenger mer av.

Tillater større mengder

I følge Mattilsynet blir det trolig snart lov å tilsette større mengder av en del vitaminer og mineraler til mat og drikke enn tidligere. De fleste av disse får vi mer enn nok av gjennom vanlig mat og drikke. Samtidig er det ikke tillatt å fremstille matvarer med ekstra jern, et mineral både jeg og mange av mine medsøstre faktisk trenger.

Mangel utgjør også en risiko

Risikomodellen Mattilsynet legger til grunn ved vurdering av berikningssaker tar utgangspunkt i at det alltid er den mest sårbare gruppen i befolkningen som skal legge listen for hva det skal være lov å tilsette. Som regel er dette barn mellom ett og tre år. På den måten er det ingen i befolkningen som utsettes for å få i seg mer enn de bør. Men hva hvis en gruppe i befolkningen mangler noe som en annen gruppe står i fare for å få for mye av? Er det riktig at et tilstrekkelig eller for høyt inntak hos små barn skal være til hinder for å lage skreddersydde produkter til kvinner som trenger både jod og jern?

De fleste får nok, men ikke alle

I Norge  har de fleste et tilfredsstillende kosthold som i gjennomsnitt bidrar med det vi trenger av næringsstoffer, selv uten bruk av kosttilskudd. Unntaket er vitamin D og folat som verken norske menn eller kvinner får nok av gjennom maten.

Selv om det gjennomsnittlige inntaket er bra er det flere grupper i befolkningen som får for lite av enkelte næringsstoffer. Mange kvinner har et lavere inntak av kalsium enn anbefalt. For de som sjelden spiser saltvannsfisk og i liten grad bruker meieriprodukter er det en utfordring å få så mye jod som kroppen trenger. Noen, flest menn, har en “overevne” til å ta opp jern og bør helst unngå jernrike produkter. Samtidig har de fleste kvinner og endel barn for lavt inntak av det samme mineralet. Det noen bør unngå er det altså mange som gjerne skulle hatt mer av.

Jeg ønsker meg ikke flere typer vann som er tilsatt vitaminer jeg får mer enn nok av fra før av. Jeg vil ha tilbake brunosten med jern i! Gutta får heller kjøpe seg sin egen.

Kjemi på kjøkkenet

Av Kirsti

Å lage mat er å sette sammen enkeltkomponenter til noe som er helt annerledes. Uten at vi tenker over det innebærer helt vanlig matlaging en rekke kjemiske og fysiske prosesser. Det er evnen til å utnytte prosessene på best mulig måte som skiller en god kokk fra en hjelpeløs kjøkkenkløne.

I følge denne småmorsomme siden  på kitchenscience kan selv mor hjemme på kjøkkenet (eller far, antar vi) med rette kalle seg en dreven kjemiker. Her kan du lese mer om hvordan vi denaturerer proteiner, krystalliserer, benytter oss av redoksreaksjoner, emulgerer, fremelsker enkelte ønskede mikrober og utmanøvrerer de vi ikke vil ha.

Visste du forresten at det egentlig er  E341i monokalsiumfosfat,  E450 natriumdifosfat og E500 natriumbikarbonat du tilsetter når du har en teskje bakepulver i vaffelrøra hjemme på kjøkkenet? Mer om tilsetningsstoffer og hvorfor E’er kan være kjekke å ha kan du lese i et tidligere innlegg.

Lykke til og bon appétit!

 

http://kitchenscience.sci-toys.com/

Halvveis-øko best for miljøet?

Av Kirsti

Verden står overfor en dobbelt utfordring: Etterspørselen etter mat øker i takt med befolkningsveksten, samtidig som belastningen på miljøet forbundet med matproduksjon må bli mindre.

Jevnt over mindre øko-avlinger

I økologisk landbruk er målet å oppnå et sunnere naturmiljø. og matvarene blir produsert uten bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Innvendingen er at konvensjonell drift jevnt over gir 25 % større avlinger, og helt opp mot 34 % på det meste. Avskogning og redusert biologisk mangfolk kan i følge kritikerne bli resultatet om større arealer må tas i bruk for at vi skal kunne mette flere munner. Så hva skal vi satse på i fremtiden, økologisk eller konvensjonell matvareproduksjon? Et spennende doktorgradsarbeid gjengitt i seneste utgave av Nature antyder at løsningen ikke er enten eller, men både òg.

Hva som dyrkes er avgjørende

Jordsmonn og beliggenhet er, i tillegg til hva som dyrkes, avgjørende for hvor mye det er å hente på å bruke kunstgjødsel i produksjonen. For arter som krever mye nitrogen for å vokse, som korn og enkelte grønnsaker, kommer økologiske avlinger dårlig ut i sammenligning med de som er konvensjonelt fremstilt. For flerårige vekster som jordbær og annen frukt derimot, kan økologisk produksjon være fullt på høyden. Litt avhengig av andre dyrkingsbetingelser vil forskjellen i utbytte mellom økologiske jordbær og de som er fremstilt på vanlig måte ikke være større enn 3 %. Legumer (som spirer, erter, bønner og linser) er også i en særstilling på grunn av sin evne til selv å binde nitrogen fra omgivelsene. Slike eksempler viser at det er liv laga for den økologiske driftsformen!

Det beste fra begge

For matvarene bidrar mest med energi til kostholdet vårt er det i følge artikkelen ikke like åpenbart at økologisk  er veien å gå. Uten kunstgjødsel blir avlingene mindre, og det må større arealer til for at basismatvarer som hvete og ris skal dekke kaloribehovet. 

Kanskje får vi ingen entydig vinner av den ideologiske debatten om økologisk versus konvensjonell. Den omtalte studien åpner for at vi istedetfor bør se på hvordan vi kan trekke det beste ut av begge driftsformer. Vi må forstå mer om hvilke faktorer som er begrensende for avlingene ved ulike systemer, og velge det som er best egnet ved de enkelte dyrkingsbetingelser. Slik kan vi komme nærmere målet om nok mat til akseptabel pris,  levelige vilkår for bøndene og  dét med minst mulig belastning på miljøet.

Melka blir hva kua spiser

Av Kirsti

Ernæringsmessig er det lite som skiller økologisk melk fra den som er produsert på vanlig konvensjonell måte. Det avgjørende er hva kua får å spise. 

Sammensetningen av fôret betyr mye for hvordan næringsinnholdet i melka blir. Det finnes variasjoner mellom gårdene, både om man driver økologisk og ikke. Faktisk kan forskjellene være større mellom ulike gårder innen samme driftsform, enn mellom økologisk og konvensjonell melkeproduksjon.

 Undersøkte melk fra hele landet

I 2008 ble melk fra 19 av TINEs tankbilruter sjekket, hvorav tre av rutene var fra økologiske gårdsbruk. Selv om dette er altfor få prøver til å kunne si noe sikkert om de ulike driftsformene er det likevel interessant å se på tallene.

Nokså lik fettsammensetning

Materialet gir ikke grunnlag for å hevde at sammensetningen av fettsyrer er annerledes i økologisk enn i konvensjonelt fremstilt melk. Tallmessig var det noe høyere verdier for mettet- og flerumettet fett i de økologiske prøvene, men utslagene var små. For mettet fett ville det utgjøre mindre enn et halvt gram om du drikker to store glass lettmelk.

Verdien for innhold av omega-3 lå tallmessig omtrent 40 % høyere i de økologiske prøvene. Likevel vil et glass av den økologiske melka vi analyserte bare dekke 2-3 % av det daglige behovet for disse fettsyrene.

 Like gode kilder til kalsium og jod

Melk er spesielt viktig for å sikre inntaket av kalsium og jod, -næringsstoffer det kan være utfordrende å få nok av gjennom andre matvarer. Feltundersøkelsen tydet ikke på at det er forskjell mellom økologisk og konvensjonell melk når det gjelder innholdet disse mineralene.  

Større forskjeller i utlandet

I Norge er kyrne generelt sunne og friske, og kvaliteten på norsk melk høy. De fleste kyr har sommerferie og går på beite uansett om gården drives økologisk eller konvensjonelt. Forskjellene mellom øko-melk og vanlig er trolig større i andre deler av verden, hvor det også er større ulikheter i fôringsregimene mellom økologiske og konvensjonelle gårder. 

Flere grunner til å velge økologisk

For mange er det å velge økologisk en ideologisk overbevisning, og i mindre grad motivert ut fra hensyn til helse og ernæring.  I doktoravhandlingen «Nært, naturlig og trygt» oppgis miljø, matvaretrygghet og dyrevelferd som viktigste årsaker til at enkelte sverger til økologisk. Det at nordmenn generelt har stor tiltro til dyrehold og matvareproduksjon antas å være noe av forklaringen på forbruket av økologisk mat er relativt lavt i Norge sammenlignet med andre land.

Ekstra sikring mot uønskede reststoffer

Generelt rapporteres det sjelden om overskridelse av grenseverdiene for rester av plantevernmidler og medisiner i mat i Norge. Dette gjelder også for mat som er produsert på vanlig konvensjonell måte. Fraværet av bruk av plantevernmidler gir en ytterligere sikring for at innholdet av reststoffer er sterkt redusert ved økologisk produksjon.

Selv om forskjellene i næringsinnhold er små er det mange gode grunner til å velge økologisk. Les mer på økologisk.no , en egen side som drives av Matmerk og som skal fremme kunnskap om økologisk levesett. 

Det er mange som har meninger og som blogger om temaet. Se foreksempel artikkelen Er økologisk mat bedre for helsen  av masterstudent i samfunnsernæring Erik Arnesen.

Ikke så kult med gult -Advarsel på matfarger

Av Kirsti

“Kinolingult E104 kan ha en ugunstig virkning på barns aktivitet og konsentrasjonsevne”.  Når ny forordning om tilsetningsstoffer  i disse dager blir del av norsk regelverk vil en slik opplysning bli å finne på matvarer som inneholder et eller flere av fargestoffene tartrazin (E102), kinolingult (E104), paraoransje (E110), azorubin (E122), nykockin (E124) og allurarød (E129) .

Føre var

Bakgrunnen for advarselmerkingen er den såkalte Southampton-studien fra 2007,  som tyder på at inntak av enkelte syntetiske fargestoffer i kombinasjon med konserveringsmidlet natriumbenzoat kan henge sammen med forekomst av ADHD (”Attention Deficient Hyperactivity Disorder”) hos barn. Den norske Vitenskapskomiteen  for Mattrygghet (VKM) mener studien gir begrenset støtte for en slik sammenheng. Ut fra et føre-var prinsipp er det likevel bestemt at mat som inneholder de aktuelle syntetiske fargestoffene skal merkes. På den måten kan folk få velge selv, ut fra informasjonen som står.  Hele vurderingen fra VKM kan du lese her.  

 

Lite brukt i norske matvarer

Mitt inntrykk etter en vandring i butikkhyllene er, i tråd med vurderingen fra VKM, at de aktuelle fargestoffene er lite brukt. Iallefall i Norge. Inntaket i befolkningen ligger langt under nivåene som er regnet for trygge, og betydningen for forekomst av hyperaktivitet er antatt å være liten. Fordi fargestoffene stort sett forekommer der du forventer å finne dem er de enkle å unngå om du ønsker det.  Holder du deg unna de mest fargesprakende produktene,  som fargede marshmallows, vingummi samt enkelte  saft-is og -drikker, vil du trolig få i deg lite.  Kinolingult (E 104) brukes i en del typer tyggegummi, mens  crabsticks  og rogn kan inneholde flere av de aktuelle fargestoffene. Mer overraskende var det å finne både allurarød (E 129) og tartrazin (E 102) i wraps med tomat (ikke vet jeg hvorfor det er nødvendig å sette farge på noe jeg i utgangspunktet ikke har forventninger om hvordan skal se ut).

Ønsker du å unngå fargestoffene som er satt i sammenheng med hyperaktivitet, og er fortsatt i tvil om de er der? Fra nå skal det altså være enkelt å lese på produktinformasjonen. På flere matvarer er advarselmerkingen allerede tatt i bruk.

Bidrar til E-nummer frykt

Av Kirsti

Fri for E-stoffer! Helt uten tilsetningsstoffer! Vi ønsker oss matvarer som oppleves naturlige og ekte, og matbransjen strekker seg langt for å innfri. Til og med på brødposen kan jeg lese at innholdet er ”bakt helt uten bruk av E-nummer”. Det er ikke rart vi blir skeptiske til alt som kan klassifiseres som tilsetningsstoffer, -hvorfor ellers skulle reklamen gjøre et stort nummer av at de ikke er der? 

Det er ikke bra å spise for mye sukker eller salt. Delvis herdet fett bør vi heller ikke ha for mye av. At enkelte matvarer er skadelige for helsa gjør likevel ikke at vi omtaler ’mat’ som farlig, eller at vi gir inntrykk av at ’ingredienser’ er noe vi helst bør ligge unna.  Tilsetningsstoffer er akkurat like forskjellige som andre ingredienser er det, og det gir et feilaktig bilde når alle skjæres over én kam.  

Er såkalt kunstige tilsetningsstoffer verre eller bedre enn de som er naturlig fremstilt? Side2 skriver om problemstillingen her.

Tilsetningsstoffer er ikke et helseproblem, men en kommunikasjonsutfordring.  En restriktiv og nøye regulert bruk gjør det mulig å tilby et variert utvalg av matvarer året rundt i vårt langstrakte land. Matbransjen skyter seg selv i leggen når de etterlater et inntrykk av at vi bør skygge unna alt som kan merkes med en E i ingredienslisten.

E-stoffer er kjekke å ha!

Av Kirsti

Tilsetningsstoffer har fått mye negativ omtale, og det er skremmende når vi oppfordres til å telle E-er i ingredienslisten for å finne ut hvor sunn eller usunn en matvare er. E-stoffene fortjener en oppreisning. 

Gir mulighet for variasjon

Konserveringsmidler gjør at vi kan gå i butikken og plukke med oss kaviar vi vet er trygg å spise, og leverpostei som er holdbar lenge nok til at vi slipper å kaste boksen før den er tom. Antioksidanter frir oss fra harsk tran, mens fortykningsmidler og stabilisatorer gjør fettreduserte desserter og sauser til en valgmulighet for den som ønsker dét. 

Fersk fisk og nyplukkede bær er både sunt og godt, men i vårt langstrakte land kan vi vanskelig leve uten mat som holder seg en viss tid i kjøleskapet. Mange av matvarene vi velger og vraker i til daglig, og som gjør det mulig å sette sammen et sunt og balansert kosthold, hadde vi trolig ikke hatt om det ikke var for tilsetningsstoffene.

Nøye regulert

E-stoffer er bare tillatt brukt når det er et teknologisk behov for det. Både mengden av de ulike stoffene, og  til hvilke matvarer det er lov å tilsette hva, er strengt regulert. Dette sikrer myndighetene kontroll over hvor mye vi får i oss, slik at vi ikke kommer i nærheten av nivåer man tror kan være skadelige.

Ikke alltid sunnere før

Om man brukte mindre tilsetningsstoffer var ikke maten dermed sagt sunnere i gamle dager. Røyking, salting, speking og graving, – mormor hadde også sine metoder. Hun sto heller  ikke tilbake for å ha natron i julebaksten, bakepulver i vaflene, sukkerkulør i den brune sausen eller syltesukker i bringebærsyltetøyet, – alle ingredienser med lang fartstid på listen over godkjente tilsetningsstoffer

Eget valg

E-stoffer gjør det mulig å lage fargesprakende godterier og kaker som er holdbare i et halvt århundre. Vi trenger ikke å telle E-er for å skjønne at de er der, -sunt bondevett er mer enn nok.

Det er en god regel å lage maten selv. Slik får vi mer kunnskap og kontroll over hva vi får oss. Det er likevel ingen grunn til å ha dårlig samvittighet når vi ikke orker å lage sjokoladepuddingen selv, eller vi tyr til pizzadeig som er ferdig til å rulle ut når Gullrekka alt har startet en sen fredagskveld.    



Tilsetningsstoffene er med på å gjøre det mulig, -hva vi velger å spise må vi selv ta ansvar for.

Lureri å fjerne E-nummer?

Av Kirsti

I Bergens tidende kunne vi forrige uke lese at flere matprodusenter går over fra E-nummer til å bruke navn på tilsetningsstoffer. “Et tiltak for å få det til å se ut som om det er færre tilsetninger i maten enn det i virkeligheten er” mener Øyvind Brekke, forfatter av “Den store E-nummer boken“. Selv tror jeg ikke et ønske om å lure forbrukeren er forklaringen på at tilsetningsstoffene stadig oftere blir oppgitt med navn i ingredienslisten.

Noen stoffer kjenner vi godt. Sitronsyre, pektin og askorbinsyre (C-vitamin) er navn som gir mening, og som gjør at vi skjønner hvordan matvaren er satt sammen. Står det i stedet E330, E440 og E300 høres det skumlere ut. Vi liker heller ikke å lese at muffinsen er tilsatt E341i monokalsiumfosfat og E450 natriumdifosfat, i tillegg til E500 natriumbikarbonat. Men er det egentlig grunn til bekymring? Neppe. Det høres bare tryggere ut når vi kaller det bakepulver og tilsetter det i røra selv.

Intensjonen med å lage en godkjenningsordning for tilsetningsstoffer var å gi trygghet på at disse stoffene var vurdert og godkjent for bruk i næringsmidler. Fremstillingen i media og bøker har imidlertid bidratt til at vi i stedet opplever tilsetningene som fremmedartede og unaturlige. Uavhengig av hvilket stoff vi snakker om, om det er naturlig eller kunstig fremstilt, hvorfor det er brukt og i hvilke mengder; - Vi skyr helst unna.  Man kan spørre seg om det enkelte ganger virker mot hensikten å bruke nummerkodene. E-ene beroliger ikke, de skremmer.   

I motsetning til pektin og sitronsyre  er det få som har hørt om ‘mono- og diacetylvinsyreestere av mono- og diglyserider av fettsyrer.’ ‘Hydroksypropyldistivelsesfosfat’ likeså. Navnet skjemmer ingen? Å joda. Jo vanskeligere å uttale, jo skumlere synes vi det er.  ’Xantangummi’ er et polysakkarid som kan utvinnes fra mais, soya eller hvete. Meg bekjent har xantangummi aldri blitt tillagt noen negativ helseeffekt. Like fullt, stoffer  som begynner på X vil vi helst slippe å se i ingredienslisten. Noen ganger kan det være like greit å skrive E415.

Noen av oss er overfølsomme mot enkelte tilsetningsstoffer, eller ønsker av andre årsaker å unngå visse av dem. Både E-nummerkoden og navnet på tilsetningsstoffer er unike. Begge kan brukes til å kjenne igjen de vi eventuelt vil styre unna. Noen ganger gir navnet på et tilsetningsstoff best informasjon, andre ganger kan det være mer hensiktmessig å bruke E-nummerkoden. Det er ikke alltid at alt som kan være lureri er det.

Mest mulig ekte vare

Av Kirsti

Hjemmelaget er alltid best. Men det er ikke hver dag jeg har tid til å stappe pølsene selv, eller til å lage béarnaisen fra grunnen av. Heldigvis finnes det både hel- og  halvfabrikata som er virkelig bra, og jeg har ikke dårlig samvittighet for å la Leiv Vidar, Fjordland eller Stabburet hjelpe meg med middagen i ny og ne. 

Det er likevel ikke til å komme fra at vi har mindre kontroll over hva vi spiser når vi overlater til andre å lage maten vår. Mitt lille triks for å holde oversikten er å ta en kikk på ingredienslisten. Visste du at alltid skal være merket hvor mye fisk det egentlig er i fiskekakene, og hvor stor andel blåbærene utgjør av blåbærsyltetøyet?

Når navnet eller merkingen på en matvare antyder at matvaren inneholder en spesiell ingrediens, skal det alltid stå på pakningen hvor mye det er av  ingrediensen (Merkeforskriften paragraf 15). Mengden er som regel oppgitt i prosent i ingredienslisten. Du kan derfor lett sjekke hvor mye reker det er i rekesalaten, eller hvor stor andel bær det er i yoghurten som har bilde av fristende jordbær på pakningen.

De samme reglene gjelder matvarer som vi vanligvis forbinder med spesielle ingredienser, som foreksempel mandler i marsipan. Du kan derfor velge å betale for den med 50% mandler, eller du kan plukke med deg en som knapt har sett snurten av en mandel (22%  er foreløpig det laveste jeg har funnet). Den siste koster en tredel av prisen.

Det er 7 gram steinbit i en "Steinbitkarbonade". Juks?

Med litt erfaring med ingrediens-liste-lesing (og en del irritasjon fra de som står bak deg i køen) lærer du fort hva som er “mye” og “lite” for de ulike matvarene. Min foreløpige konklusjon er at  60% fisk i fiskekaker er bra, mens rekesalaten med bare 15% reker får stå i fred. Når litt kjapp hoderegning viser meg at produsenten har tynt så mye som 15 “Steinbitkarbonader” ut av 100 gram steinbit føler jeg meg direkte lurt.

Jeg velger konsekvent fiskekakene det er mest fisk i, og blåbærsyltetøyet som har mest blåbær. For meg er det dette som er nærmest ekte vare, og dét er jeg villig til å betale litt ekstra for.  Det er fritt valg, men det er iallefall greit å kunne sjekke hva man betaler for.

Uansett: Jeg ønsker meg fiskestang og hurtighakke til jul!

Tillegg: Også når man (tror man) kjøper kyllingfilét kan det lønne seg å lese ingredienslisten nøye. Se egen sak om dette i Aftenposten sist søndag.

Er stevia løsningen på sukkerproblemet?

Av Lise

Skulle du ønske det fantes en type sukker som gir like søt og god smak som vanlig sukker, men som hverken inneholder kalorier, gir hull i tennene eller påvirker blodsukkeret? Svaret er nok ja for de fleste av oss, ernæringsfysiolog eller ei.

Og svaret kan kanskje være stevia – eller stevia rebaudiana som planten heter på latin. Stevia er en grønn plante som inneholder et søtt stoff kalt steviosid. Steviosid er 300 ganger søtere enn sukker. Det har vært brukt som søtningsmiddel av urbefolkningen i søramerika i over 1500 år. Japanerne har også brukt stevia som søtning i mange år, og tall fra 2008 viste at stevia har erstattet ca 50 prosent av japanernes sukkerforbruk og 50 prosent av alt som er tilsatt søtsmak i Japan er søtet med stevia. Du kan lese mer på stevia.no og i en artikkel i Mat & Helse.

Vi i TINE får stadig spørsmål fra forbrukere om hvorfor vi ikke erstatter sukker i produktene våre med stevia. Svaret er like enkelt som det kanskje er nedslående for de som spør; stevia er ikke tillatt å ha i matvarer her i Norge.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk anlagt til mye av det helsekostbransjen driver med, da det er vanskelig å skille på det som er sant og det som er villedende markedsføring. Jeg har derfor stilt meg litt avventende til dette med stevia. Men når jeg ser at selv konservative ernæringsprofessorer som Kaare Norum og Christian Drevon står på barrikadene for å få stevia godkjent i Norge, ja da ble min nysjerrighet pirret. Se innslag på Schrødingers katt.

Mattilsynet tillater ikke salg av stevia i Norge. De begrunner det med at EUs vitenskapelige komité mistenker at stoffet kan innvirke negativt på mannlig forplantningsevne, og også gi uheldige nedbrytningsprodukter i kroppen.  ”Feil” hevder ernæringsprofesssor Kaare Norum. Han mener derimot at stevia er helt trygt å spise, og burde vært tillatt.

Ønsker du å grave deg litt dypere ned i materien kan du ta en titt på disse to review-artiklene om stevia (Geuns et al, 2003 og  Brusick et al, 2008). De gir en god oversikt over helsefordeler og risikoer. De konkludere forøvrig med at det er helt trygt å benytte stevia som  søtningsmiddel.

På Mattilsynet s nettsider kan vi lese videre at EUs vitenskapskomité for mattrygghet (EFSA) nå har mottatt ytterligere dokumentasjon om steviosid og dens egenskaper og dokumentasjonen er pr august 2009 under vurdering. Vurderingen skal etter planen være klar våren 2010. EFSA vil da konkludere med hvorvidt de kan anbefale godkjenning eller ikke. Ved en eventuell anbefaling vil man så begynne arbeidet med å bestemme i hvilke næringsmidler steviosid vil kunne brukes og i hvor store mengder.

Vi venter i spenning!